Etisk handel: Hvem har ansvaret?

Norske forbrukere føler lite ansvar for at klær og andre produkter de kjøper er produsert under forsvarlige forhold. De fleste mener det er bedriftene, myndighetene og butikkjedene som må ta ansvaret. Skyldes det avmakt, naivitet eller likegyldighet?

Foto: Stormberg

Undersøkelsen  «Den etisk forbruker» , som IPSOS MMI og Initiativ for etisk handel (IEH) presenterte onsdag 5. mars,  ble gjennomført for første gang i 2011. En sammenligning mellom de to undersøkelsenei 2011 og 2013 viser at det har skjedd store endringer i kunnskapen hos forbrukerne.  I 2011 svart 69 prosent av respondentene  «Vet ikke» på spørsmålet «Hvilke bransjer eller produktområder forbinder du med uforsvarlige arbeidsforhold?» I 2013 var det bare 23 prosent som ikke kunne nevne én bransje med uforsvarlige arbeidsforhold. 69 prosent nevnte tekstilbransjen, 23 prosent gruve, olje gass og 21 prosent jordbruk og næringsmidler. 

Få stiller spørsmål
Når så mange er blitt klar over dårlige arbeidsforhold for de som produserer varene vi kjøper, skulle en tro at det ville utløse harme og handling. Det gjør det ikke. Bare hver fjerde forbruker har noen gang spurt om barnearbeid, korrupsjon, forurensing eller uforsvarlige arbeidsforhold knyttet til produktene de kjøper. Tallene er ikke endret vesentlig siden 2011.

Alle som har litt kjennskap til sosialpsykologi vet at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig sammenheng mellom kunnskap, holdning og handling. At du vet at noe er skadelig, miljøfarlig eller uetisk hindrer deg ikke i å følge dine lyster. Ingen som røyker kan i dag være utvitende om hvor helsefarlig det er. Alle som drar avgårde på en Sydentur eller storbyhelg vet at flyreisene skader klimaet. Likevel gjør vi det.

Jeg skal ikke bruk plass på å drøfte hvorfor det er slik, bare si at de fleste av oss har et stort batteri av forsvarsmekanismer, bortforklaringer og unnskyldninger for at vi handler som vi gjør – selv om vi vet at det skader oss selv, klimaet eller folk i andre deler av verden. Det finnes en sammenheng, men ingen konsistens, mellom holdning og handling.

Bortforklaringene
Slik er det også med etisk handel. Flere og flere av oss vet at produksjonen ikke foregår slik den burde, men vi velger å se bort fra det – eller gir uttrykk for avmakt. Forklaringene respondentene i «Den etiske forbruker 2013» gir, er velkjente:

• «Det har liten eller ingen betyning om jeg som enkeltperson velger ett produkt framfor et annet».
• «Dersom vi ikke kjøper varene så mister de som produserer varene den eneste inntekten de har.»
• «Det er helt umulig for meg å kontrollere det jeg kjøper.»

Den mest interessante unnskyldningen er likevel denne:

• «I Norge passer staten på at vi kke får mulighet til å kjøpe varer som er produsert under uanstendige forhold.»

Hvem har ansvaret?
Denne tiltroen til myndighetene er nesten rørende, og undersøkelsen viser da også at 65 prosent av forbrukerne mener at nasjonle myndigheter har «stort ansvar» for arbeidsforholdene. 86 prosent mener bedriftene har stort ansvar og 59 prosent at butikkene har stort ansvar. Bare 12 prosent mener de selv har et stort ansvar for forholdene produktene er produsert under.

Det er merkelig at norske forbrukere har så liten tiltro til egen makt.  Som Framtiden i våre hender viser er det mye vi som forbrukere kan gjøre – hvis vi vil. Vi kan bruke vår forbrukermakt og få både produsenter og butikker til å bedre forholdene.  H&M fikk merke forbrukerns makt og vrede etter avsløringer i magasinet «Kalla fakta» på svensk TV i 2012, og tok konsekvensene av det. Nå samarbeider de med Initiativ for etisk handel (IEH) for å bedre arbeidsforhold og lønnsbetingelser på fabrikkene der deres klær produseres. H&M er verdens største klesprodusent, men de har ikke råd til å ignorere forbrukerne.

Stoler du på Staten?
Det er også underlig at nordmenn har så stor tiltro til myndighetene.  Er det fordi vi ikke vil ta ansvar selv, eller er det fordi vi synes det er mest bekvemt om staten kontrollerer for oss? Eller er det rett og slett slik at så mange av oss tror at myndighetene kontroller alle varer som kommer inn til landet? 

Det hadde selvfølgelig vært behagelig og trygt om Staten kontrollerte at maten vi spiser og klærne vi bærer er produsert under forsvarlige forhold av mennesker som får en anstendig lønn. Sik er det dessverre ikke. I beste fall tar myndighetene stikkprøver og kontrollerer papirer, de har verken makt eller mulighet til å sjekke hvordan produksjonsforholdene er på den andre siden av kloden. Staten må stole på at produsenter, importører og distributører snakker sant.  De kan ikke kontrollere alt. Derfor er det  vi som er de virkelige kontrollørene.