Språket er et maktmiddel

Språket er ett av de viktigste virkemidlene vi har for å kommunisere. Ikke mange av oss tenker over hvordan vi utøver makt gjennom språket.  Boka Språk er makt er like aktuell i dag som da den ble gitt ut.

357186d8d4427d8e7016a5aa5b32e894-imagePsykologen Rolv Mikkel Blakar ga ut boka Språk er makt i 1973. Den er senere utgitt i en rekke opplag og på ulike språk, blant annet engelsk og russisk. Grunnen er åpenbart at temaet ikke er mindre aktuelt i dag enn den gang,

Makten ligger i språket
Blakar starter med å vise hvordan selv den enkleste hverdagssamtale mellom to mennesker kan preges av maktrelasjoner.  Selv om du forsøker å uttrykke deg mest mulig nøytralt og nøyaktig, vil ordene du velger fortelle noe om hvem og hva du er, og påvirke mottakerens oppfatning.  Det trenger ikke være et bevisst forsøk på å utøve makt.  Makten ligger innebygget i selve språket.

Makt i synonymer
Ett eksempel på hvordan makt utøves gjennom språket, ligger i valg av ord og uttrykk. Når du sier eller skriver noe, kan budskapet kodes på ulike møter.  Du velger dine ord og uttrykk for å nå fram til mottakeren, men du kan aldri være sikker på at han eller hun avkoder budskapet på samme måte som deg. Konteksten, og hvem mottakeren er, kan være avgjørende. ”Ved valg mellom ”synonyme” uttrykk kan ein signalisere si innstilling til det omtala», sier Blakar (Blakar 2006:69). Det er for eksempel ikke likegyldig om du velger å si ”neger”, ”svart”, ”farget” eller ”kone, ”frue” eller ”kjerring”. Ordvalget avspeiler og uttrykker avsenderens holdning, interesser og perspektiv – og skaper ulike reaksjoner hos mottakeren.

Undertrykkende språk
Også kompleksiteten i språkelementene stikker kjepper i hjulene for kommunikasjonen. Ord har mange betydninger, og vekker ulike assosiasjoner og følelser.  Mange ord refererer til det samme. Da sier det seg selv at budskap som består av mange ord og setninger kan bli svært komplekse og bety mange forskjellige ting. Denne kompleksiteten gir avsenderen makt, og kan naturligvis også utnyttes bevisst. Å ”pakke inn” budskap i vanskelig ord og vendinger er en velkjent teknikk politikere og andre maktmennesker bruker. Mer eller mindre bevisst kan de tilsløre sannheten, eller få mottakeren til å føle seg dum eller uvitende.

Tilslørende språk
Språket er også åpent og produktivt i den forstand at det  brukes til å skape helt nye ord og uttrykk som skal endre vår oppfatning av noe eller noen, uten nødvendigvis å endre virkeligheten. Når  ”vaskekjerring” blir til ”renholder” eller ”rengjøringskonsulent” er det uttrykk for en kreativ nyskaping som ikke endrer nevneverdig på jobben som skal gjøres.   Når en sentralisering av politiet kalles for en «nærpolitireform» er det samme teknikk som brukes.  Eller når militære snakker om å ”avslutte”, ”passivisere” eller «ta ut» en fiende – når de mener de skal drepe ham. Det klassiske eksempelet er George Orwells 1984 der nytale (newspeak) er myndighetenes forsøk på å forhindre negative eller opprørske tanker gjennom en endring av språket. Uten ord, kan du ikke tenke, og hva du tenker bestemmes av hvilke ord du har.

Språkets iboende makt
Språket har også en iboende evne til å gjenspeile de sosiale forholdene i samfunnet, noe som gjør at alle som snakker eller skriver ubevisst bidrar til å opprettholde maktrelasjoner. Blakars klassiske eksempel her er hvordan selv de enkleste uttrykk vi bruker i dagligtalen gjenspeiler at vi lever i et mannsdominert samfunn. Det kan enklest vise  ved reverseringsteknikken: Ta en tekst og bytte alle ord som referer til mann med kvinne, han med hun og vice versa. Her er ett av Blakars egne eksempler: ”Han hadde fri i går, yrkesmannen. Derfor gjekk han som sladremann frå hus til hus og hygga seg sammen med alle dei andre skravlemennene og kaffemennene i bygda” (Blakar 2006: 57).

Passivt språk
Valg av grammatikalsk form er også et maktmiddel i språket, mener Blakar. De fleste av oss som  skriver mener at passivt språk er dårlig språk. Men skiftet mellom aktiv og passiv form er også med på å tilsløre hvem som bærer fram budskapet. Når setningene eller budskapet mangler et handlende subjekt, blir det vanskelig å plassere ansvaret for innholdet (Blakar 2006: 77). Når offentlige virksomheter uttrykker seg i typisk kanselistil blir det derfor ikke bare dårlig kommunikasjon, men også et språklig overgrep. Språkrådet og andre forkjempere for klarspråk vil  mene at offentlig ansatte først og fremst trenger opplæring i å skrive bedre, men det er kanskje ikke hele sannheten. Det passive språket brukes også bevisst for å være uklar om hvem som mener hva, hvem som har ansvar og hvem som skal utføre en oppgave.

Definisjonsmakt
Alle kan naturligvis bruke språklige maktmidler, men reell maktutøvelse blir det først når de språklige maktmidlene blir bruk av personer eller institusjoner i maktposisjoner. Folk i maktposisjoner har gjerne gode muligheter til å lære seg de ulike språklige virkemidlene, de kan avgjøre hvilke språklige virkemidler som er gangbare, og kan også mange tilfeller avgjøre hva ord og uttrykk skal bety. De har definisjonsmakt. Derfor er det viktig at folk som jobber i eller for maktinstitusjoner har bevissthet om språkets makt.

Symmetrisk utopi
Mange offentlige og private virksomheter har toveis symmetrisk kommunikasjon som et ideal for sin kommunikasjon med brukere eller kunder. Dette kommunikasjonsprinsippet, lansert av PR-guruen James E. Grunig i den såkalte Excellence-teorien, låner mye fra Jürgen Habermas´teori om kommunikativ handling. Habermas er imidlertid klar på at en slik symmetrisk og maktfri dialog bare er mulig mellom likeverdige parter som lever i den samme livsverden. Den betingelsen er sjelden tilstede hvis du som enkeltperson forsøker å kommunisere med en offentlig institusjon, forsikringsselskap eller banken. Idealet om dialog og toveis symmetrisk kommunikasjon er flott, og språklig bevisshet og klarhet er alltid av det gode. Men det må ikke få oss til å glemme at relasjonen alltid vil være preget av at den ene part har makt og at den andre er maktesløs.

 

Sier Maslow noe om menneskers behov?

Hvis du noen gang vært på et seminar i organisasjon, ledelse eller motivasjon har du sannsynligvis hørt om Maslows behovspyramide. Det er en besnærende enkel modell som beskriver hvordan mennesker behov er rangert i et hierarki, med de mest basale behov nederst, og selvutvikling og kreativitet troner på toppen. Modellen er baserst på artikkelen A Theory of Human Motivation som A.H Maslow fikk publisert i det amerikanske tidskriftet Psychology Review. Men er det egentlig en teori Maslow presenter? Og har den noen rot i virkeligheten?

All som har et minimum av vitenskapelig skolering vet forskjellen på teori og empiri. I dagligtalen brukes ofte «teori» som sammenfallende med antakelse, men i vitenskapsteorien er en teori en hypotese som er testet og bekfretet gjentatte ganger gjennom empiriske undersøkelser. Problemet med Maslows «teori» er at han selv ikke tok seg bryet med å teste om menneskelig motivasjon virkelig kunne beskrives som et hierarki med grunnleggende behov nederst, og selvrealisering øverst. maslows-heirarchy-of-needs-wifi

Mange som jobber med organisasjon, ledelse og motivasjon har heller ikke brydd seg med om Maslows «teori» var en virkelig testet teori, eller bare en antakelse. Trolig er det også de færreste som har lest artikkelen som ligger til grunn for behovspyramiden.  Kanskje fordi pyramiden er så vakker i all sin enkelhet, så intuitiv og lett å formidle har den ukritisk blitt kopiert fra den ene powepointen til den andre. Og for de fleste av oss virker det også rimelig å tenke at våre behov nettopp er organisert slik, med de mest basale på bunnen og de kreative på toppen. Derfor er det nok også som BBC skriver at  Maslow er like uunngåelig som rollespill og kjeks til kaffen i lederutviklinsprogrammer. Problemet er at «teorien» ikke har noen støtte i empirien.

Innenfor psykologien stoppet selvfølgelig ikke forskningen på motivasjon med Maslow. Forskere jobber kontinuerlig med å utvide og utvide etablerte sannheter, og få teorier holder stand i 70 år. Heller ikke Maslows. Gjentatte forsøk og eksperimenter har de siste tiårene vist at behovspyramiden faller sammen som et korthus når den møter virkeligheten. Nye og mer komplekse teorier om menneskelig motivasjon har redusert Maslows teori til en historisk kuriositet som ikke lenger har noen plass i lærebøkene.

Warren Bennis, en ledelsesguru og venn av Maslow, mener likevel det viktigste som står igjen etter ham ikke er teorien, men tenkemåten. Han hadde et grunnleggende positivt syn på menneske og samfunn, og var trolig en viktig forløpet for positiv psykologi.  «All of his psychology really had to do with possibility, not restraints. His metaphysics were all about the possibilities of change, the possibilities of the human being to really fit into the democratic mode.», sier Bennis til BBC.

Er det nødvendig å måle omdømmet?

shutterstock_123214138_lite 2

Hvert år bruker norske virksomheter millioner av kroner på omdømmemålinger. Bortkastede penger for noen, en god indikator for andre. Når og hvordan bør du måle virksomhetens omdømme?

Ifølge en undersøkelse NRK har omtalt  har byen Oslo et bekymringsfullt dårlig omdømme. Likevel strømmer folk til byen i tusenvis for å jobbe og bo her, noe som har gjort Oslo til den raskest voksende hovedstaden i Europa. Og de som allerede bor her stortrives. Det gir god grunn til å spørre: Hva er omdømme? Hvordan måles det? Og er det noen vits i å måle?

Et godt omdømme er viktig for de fleste virksomheter, og det kan være fristende å få gjort en undersøkelse som forteller deg hvordan det egentlig står til. Om du bør gjøre det, avhenger både av hva slags type virksomhet du driver, og hvordan en eventuell omdømmeundersøkelse blir gjennomført.

Hva er omdømme?
Det har alltid vært viktig å ha et godt rykte, men aldri før har ryktet – eller omdømmet – fått så mye oppmerksomhet som i dag. Det finnes flere definisjoner på omdømme, men i essens koker de ned til at omdømme er omverdenens oppfatning eller holdning til virksomheten – over tid. Omdømme er ikke bare noe du har eller får, det er noe du kan bygge eller utvikle gjennom systematisk arbeid.

Ikke alle vet hvilket omdømme de har, og det kan være gode grunner til å undersøke det. Det kan være et betydelig sprik mellom virksomhetens identitet (hvordan den oppfatter seg selv), virksomhetens image (hvordan den presenterer seg) og virksomhetens omdømme (hvordan den oppfattes av omverdenen). Hvordan skal du finne ut om du har et godt eller dårlig omdømme? Det innlysende svaret er: Gå ut og spør. Nytten av svarene er imidlertid avhengig av hvem du spør, og hva du spør om.

Kanskje en omdømmemåling?
De fleste omdømmeundersøkelser som omtales i mediene er generelle målinger gjort blant et representativt utvalg av befolkningen. Én slik undersøkelse, RepTrak, omfatter 50 av Norges mest profilerte virksomheter. Undersøkelsen, som gjennomføres av PR-byrået Apeland og Reputation Institute,  er basert på at flere tusen nordmenn vurderer selskapene ut fra spørsmål knyttet til ”følelse”, ”tillit”, ”beundring” og ”respekt”. I tillegg blir respondentene spurt mer detaljert om produkter og tjenester, innovasjon, økonomi, ledelse, arbeidsmiljø, etikk og samfunnsansvar. I 2016 var det Finn.no som fikk høyest score, etterfulgt av Hurtigruten og Toyota.

Det kan stilles mange spørsmål både til undersøkelsens metode og teoretiske grunnlag, men RepTrak måler ”ett eller annet” knyttet til folks oppfatning av kjente merkenavn. Det er kanskje greit når det gjelder store og kjente selskaper med et bredt nedslagsfelt hos publikum. For egen del ville jeg hatt problemer med å si noe fornuftig om arbeidsmiljø, innovasjon eller etikk hos Finn , Hurtigruten eller Toyota. Selv en vurdering av banken jeg bruker, bilmerket jeg kjører eller butikkjeden jeg handler mest i ville etterlatt meg svar skyldig. Jeg kjenner rett og slett ikke virksomhetene godt nok. Jeg kan kanskje si noe om tjenestene eller produktene de leverer, men hva som skjer på innsiden er en sort boks. Er flertallet av respondentene som meg er det grunn til å stille spørsmål ved undersøkelsens validitet.

Hva føler du?
Dette problemet forsterkes hvis du er en mindre kjent og mindre publikumsrettet virksomhet. La oss tenke oss at det var Statens helsetilsyn som ville gjøre en kartlegging av sitt omdømme. Du blir bedt om å svare på følgende spørsmål:
«Tenk på Statens helsetilsyn. I hvilken grad er du enig eller uenig i følgende påstander:
– Jeg har gode følelser for Statens helsetilsyn
– Statens helsetilsyn står bak sine produkter og tjenester
– Statens helsetilsyn har fremragende ledelse
– Statens helsetilsyn støtter gode formål»

Deretter får du mer detaljerte spørsmål om Statens helsetilsyns produkter og tjenester, innovasjonsevne, ledelse, arbeidsmiljø osv. Det er ganske innlysende at en slik spørsmålsrekke nærmer seg det absurde. Svært få mennesker tenker på Statens helsetilsyn eller andre statlige etater, og langt færre har noen meningsfylt oppfatning om ledelse, innovasjon eller etikk. Likevel gjennomføres denne typen omdømmeundersøkelser både for offentlige virksomheter og mindre kjente bedrifter. Det er nærliggende å si at de lar seg lure, og at de kaster penger ut av vinduet.

Hva bør du gjøre?
At en generell omdømmemåling i befolkningen har lite for seg, betyr ikke at det er umulig å kartlegge virksomhetens omdømme. Tvert om kan det være veldig viktig. Det må bare gjøres på en annen måte.

Første skritt er å gjøre en omverdensanalyse for å kartlegge virksomhetens viktigste interessentgrupper. Det kan være kunder, samarbeidspartnere, lokale politikere, organisasjoner, konkurrenter, underleverandører, eiere, ansatte – i prinsippet alle grupper eller personer virksomheten har en relasjon til. Det er holdningen blant disse interessentene, og kvaliteten på relasjonen, som til syvende og sist er avgjørende for virksomhetens omdømme. Velg ut et tilstrekkelig antall personer fra hver interessentgruppe, og engasjer noen til å gjøre undersøkelsen for deg. Du kan eventuelt begynne med en eksplorerende kvalitativ undersøkelse, og følge opp med en kvantitativ undersøkelse blant et større utvalg. Du skal ikke stille de samme spørsmålene til alle, men velge spørsmål som er relevante og spesifikke for relasjonen mellom din virksomhet og personene/interessentgruppen.

Å gjøre en slik undersøkelse er mer krevende enn en tradisjonell omdømmeundersøkelse. Til gjengjeld gir den svært mye relevant kunnskap og god innsikt i hva som bør gjøres for å bedre relasjonene. Og den behøver sannsynligvis ikke gjennomføres veldig ofte – med mindre det skjer store endringer med virksomheten.

Denne typen omdømmeundersøkelse vil neppe gi medieomtale, men den vil vekke oppmerksomhet hos alle de som betyr noe – dine interessenter. Den gir også grunnlag for å drive strategisk relasjonsledelse og utvikle forholdet til de gruppene og personene som er avgjørende for virksomheten. For de fleste bedrifter og organisasjoner er det tross alt ikke så interessant hva den jevne nordmann mener om dem – hvis de overhodet mener noe.

Verdens mest innovative land?

Vi har verdens største pengebinge og verdens best utdannede befolkning. Vi burde kunne ha vært ett av verdens mest innovative land. Men svenskene slår oss ned i støvlene. I hvert fall om vi skal tro de ulike internasjonale indeksene som måler slikt. Hva kan forklaringen være?

Norge er på 14. plass blant 143 land på Global Innovation Index 2014. Ikke verst synes du? Svenskene er på tredjeplass og danskene på åttende. På EU kommisjonens Innovation Union Scoreboard 2014 har svenskene førsteplass –som de har hatt flere år på rad. De har også førsteplass Global Creativity Index 2011. Uansett hva man måtte mene om målemetoder og validitet av de ulike indeksene, peker pilene i samme retning. Og posisjonen som ett av verdens mest innovative land er ikke komme ved tilfeldigheter eller flaks. Her ligger det vilje til satsing og metodisk arbeid bak.

Giraff-in-actionRobotdalen
Sverige har blant annet bestemt seg for å bli en ledende aktør på robotteknologi, og mye tyder på at de er i ferd med å lykkes. Med støtte fra EU og den svenske staten har en rekke kommuner rundt Stockholm gått sammen om å etablere Robotdalen, et svensk motstykke til Silicon Valley. Her har en rekke virksomheter etablert seg med utvikling av ny teknologi innenfor tre kjerneområder: robotstyring av tunge kjøretøy, industriroboter for små- og mellomstore bedrifter og helseroboter. De har nå holdt på i mer enn 10 år, og håper i løpet av 2013 å ha nådd målet om å ha skapt 35 bedrifter med mer enn 1000 arbeidsplasser.

Helseroboten Giraff
En av størst suksessen for Robotdalen så langt er helseroboten Giraff, en mobil kommunikasjonsløsning som gjør det lettere for eldre å holde kontakt med omverdenen, Roboten er fjernstyrt, går på hjul og har en videoskjerm som ansikt. Giraff er først og fremst myntet på helsetjenesten, men også pårørende kan logge seg på å holde kontakt med sine nærmeste ved hjelp av roboten. Tenk deg at din gamle far bor mange timers kjøring unna, og at du stadig plages av dårlig samvittighet fordi du ikke får besøkt ham ofte nok. Hadde han hatt roboten Giraff hjemme hos seg kunde dere ha snakket sammen hver dag, og du kunne ha fulgt ham rundt i huset.

Ingen ønsker seg roboter som erstatning for mennesker av kjøtt og blod, men det er et faktum at vi i den vestlige verden beveger oss i retning av et samfunn med flere og flere eldre, og et stort underskudd på varme hender og sterke armer. Et svar på dette er ulike former for teknologiske løsninger, som Giraff, og her ønsker Robotdalen å bli verdensledende.

Må satse
På overflaten er det mange likheter mellom Norge og Sverige, men også noen vesentlige forskjeller.Tina Norlander er svensk, men jobber for Innovasjon Norge – i Sverige. Hun mener svenskene av nødvendighet har lange tradisjoner for å drive med innovasjon og industriutvikling – fordi de er nødt.
– Sverige har ingen oljerikdom. De er ekstremt eksportavhengig, og er derfor dyktige på å kommersialisere ideene sine, og flinke til å gå ut i internasjonale markeder, sier Norlander.
– Bare se på de kjente merkenavnene som H&M, IKEA, Volvo, Ericsson, Electrolux, AstraZeneca – eller for den saks skyld Spotify og Skype. Å tenke at du skal ut i verden ligger der som en forutsetning for svenske gründere.
Tina Norlander tror norske gründere er for opptatt av å lykkes i Norge først før de eventuelt tenker på utlandet.
– Kanskje er det for å kunne for å beholde kontrollen? Entreprenører i Sverige tenker helt fra starten av at Sverige er et for lite marked, at de må ut i verden hvis de skal lykkes. Jeg synes ikke det er noen mangel på gode ideer i Norge, men det er kanskje ikke tilstrekkelig vilje til virkelig å satse på de gode ideene. I Sverige er det en slik vilje, sier Norlander.
– Sats på spissen er svenske gründer gjerne villig til å pantsette både ”hus, hytte og hustru”, for å realisere sitt prosjekt. Jeg synes ikke vi ser det så ofte i Norge.

Kulturelle forskjeller
–Det er noen forskjeller mellom Norge og Sverige når det gjelder innovasjon, og det handler nok mest om historiske, kulturelle og sosiale forskjeller. sier seniorrådgiver Johan Bjørkevoll i Innovasjon Norge. Bjørkevoll arbeider med de norske såkornfondene og har også god innblikk i de andre nordiske tidligfase aktørene. Han mener at store svenske industrilokomotiver inkludert svensk adel og gamle penger har vært viktig for å skape et fungerende samspill mellom kapitalkilder og innovative ny etableringer. Det har kanskje også gitt svenske mer internasjonaliserings erfaring og selvtillit til å «erobre» verden med sine nye bedrifter.
–I Norge har vi mange flinke ingeniører med gode ideer, men vi har ikke den samme erfaringen som svenskene med å skape store selskaper og internasjonale merkenavn, sier Bjørkevoll.

Glemmer oljen
Han understreker samtidig at de store forskjellene på industristrukturen i Norge og Sverige, bidrar til å usynliggjøre mye av den innovasjonen som faktisk skjer i Norge.
– Olje- og gassnæringen i Norge har vært svært viktig for Norge de siste 40 år, og i denne næringen har det skjedd enormt mye innovasjon. Dessverre er ikke denne sektoren med i de internasjonale indeksene der svenskene scorer så høyt. Så litt urettferdig er det.
Når det gjelder offentlige virkemidler mener Bjørkevoll det ikke er så store forskjeller mellom Sverige og Norge.
– I begge land er det en utfordring å skape et virkemiddelapparat som dekker hele verdikjeden fra ferske oppstartsbedrifter til livskraftige vekstselskaper. Når det er sagt er det en utfordring for små norske selskaper å finne kapital for å vokse seg store. Kanskje skorter det litt på viljen også. Nordmenn er kanskje ikke villige til å satse alt for å realisere en idé. Kanskje har vi det for godt?

Tiltrekker seg kapital
Samtidig er det ingen tvil om at Sverige også utenlands oppfattes som et innovativt land som er attraktivt for investorer. Ferske tall fra EVCA/Perepanalytics viser at over 17 prosent av all venturekapital i Europa ble investert i svenske bedrifter i de tre første kvartalene i 2012 , mens norske bedrifter tiltrekker seg i underkant av 5 prosent. Sverige er dermed det land i Europa som tiltrekker seg mest venturekapital per innbygger, kun slått av folkerike Tyskland i absolutte tall, ifølge Reuters.
–Svenskene får betalt for at de tar innovasjonspolitikk og mangel på risikokapital på alvor, mens norske myndigheter har vært opptatt av å forsvare dagens innretning av virkemiddelapparatet, sier Daniel Ras-Vidal, innovasjonspolitisk seniorrådgiver i Abelia.
– Til tross for at både NHO, Abelia og Norsk Venturekapitalforening har påtalt  den alvorlige mangelen på risikovillig kapital i en årrekke, så har det i praksis vært gjort lite for å øke tilgangen på kapital for innovative vekstbedrifter.

(Denne teksten er en oppdatert versjon av en artikkel jeg skrev for Innovasjon Norges magasin Innsats. Du kan lese originalen her.)

Skal Staten drive med strategisk kommunikasjon?

 I den statlige kommunikasjonspolitikken inviterer Staten til borgerne til åpenhet, dialog og medvirkning. Samtidig skal ledere i staten bruke kommunikasjon som et strategisk virkemiddel. To målsettinger som vanskelige lar seg kombinere.

Da den første versjonen av den statlige informasjonspolitikken ble laget i 1993, var den bygget rundt det såkalte ”kommunikasjonsprinsippet” der det het at ”forvaltning og brukere skal være likeverdige parter i en toveis kommunikasjonsprosess, og de skal veksle i rollen som avsendere og mottakere. Begge parter skal kunne ta initiativ og legge premisser for samhandlingen.”

Kommunikasjonsprinsippet er tuftet på den amerikanske PR-guruen James Grunigs ideal om ”toveis symmetrisk kommunikasjon” som både det mest effektive og mest etiske, og har vært rettesnor og ideal i offentlig informasjon i mer enn 20 år. Staten har i liten grad lykkes i å realisere ambisjonen om symmetrisk kommunikasjon. Offentlige kommunikasjonsmedarbeidere har endt opp med å drive med ensidig påvirkning og enveis informasjon – fra Staten til borgerne.  Jeg tviler på at bruken av sosiale medier har endret vesentlig på dette.

Ingen offentlige kommunikasjonsrådgivere bør ha dårlig samvittighet av den grunn. Grunigs ideal er urealistisk, spesielt for en stor aktør som Staten. Som Jürgen Habermas påpekte i sin bok om kommunikativ handling, forutsetter en ”symmetrisk” dialog også en symmetrisk relasjon. Maktrelasjoner forsvinner ikke fordi mennesker møtes ansikt til ansikt, eller berørte mennesker inviteres til en høring eller et folkemøte. Staten vil aldri komme i noe symmetrisk forhold til sine borgere.

Strategisk åpenhet?
Da den statlige informasjonspolitikken ble revidert for noen år siden, forsvant kommunikasjonsprinsippet som begrep. I stedet kom det inn flere  nye ”prinsipper” som i praksis rommer det samme. Dette gjelder spesielt åpenhetsprinsippet (”Innbyggerne skal møte en åpen og tilgjengelig stat som lyttende, imøtekommende og viser dem respekt”) og medvirkningsprinsippet (”Staten skal ta berørte innbyggere med på råd, og involvere dem i utforming av politikk og tjenester.”)

Dette er vel og bra, og sammen med andre ”prinsipper” eller ambisjoner om å nå alle ved tilrettelegge og tilgjengeliggjøre informasjon, drive en aktiv informasjonsformidling og tenke helhetlig om kommunikasjon, gir den statlige kommunikasjonspoitikken et sympatisk inntrykk. Selv om det sies lite om hvordan prinsippene skal praktiseres, uttrykker det en vilje og et ønske om å bruke kommunikasjon for å styrke den demokratiske beslutnings prosessen. Staten skal ikke oppfattes som lukket og taus, her skal være åpenhet og innsyn. Det er bra.

propaganda-II

Dialog som skuebrød
Men så begynner det å skurre. For i kapittel 3 står det plutselig at lederne i statlige virksomheter skal sørge for at kommunikasjon blir brukt som et strategisk virkemiddel. Selv om strategisk tenkning både er tidsriktig og fornuftig i kommunikasjon, henger det dårlig sammen med ambisjonene om medvirkning, åpenhet og dialog. Strategisk kommunikasjon handler om påvirkning, ikke medvirkning. Dt handler om å vinne. Om målrettede tiltak, om skreddersydde budskap, om å holde tilbake informasjon om nødvendig. Strategisk kommunikasjon handler om å bruke kommunikasjon for å nå allerede bestemte mål. Det handler om å vinne, ikke forhandle.  I beste fall er «åpenhet» og «dialog» strategiske virkemidler for å få det som en vil.

Det finnes ingen annen forklaring på denne inkonsistensen enn at forfatterne igjen har forlest seg på Grunig, uten at verken han eller hans mange kritikerne er nevnt ved navn. For i motsetning til nær sagt alle andre teoretikere innenfor PR, hevder nettopp Grunig at bedrifter og organisasjoner kan bruke dialog og åpenhet strategisk. Kanskje er det effektivt, slik Grunig hevder, men særlig etisk er det ikke. Det er å holde folk for narr. Hvis du inviterer noen til medvirkning og dialog om et viktig spørsmål, kan ikke beslutningen være tatt på forhånd. Da blir dialogen en strategisk skinnmanøver, ”medvirkning” ikke annet enn en mulighet for å bli hørt i en prosess som allerede er avgjort. Statens troverdighet hviler på at ord som dialog, åpenhet og medvirkning betyr noe.

Kommunikasjon og makt
Kommunikasjonspolitikken problematiserer heller ikke hvordan staten utøver makt gjennom kommunikasjon. Det er synd, for om kommunikasjonspolitikken skal la seg realisere, må praktikerne forstå hvilke mektige interesser de representer. Staten bruker, bevisst eller ubevisst, kommunikasjon som et maktmiddel på en rekke måter. Jeg skal kort nevne tre.

For det første utøver Staten det Pierre Bourdieu kaller symbolsk makt ved å være ubevisst premissleverandør for hvordan virkeligheten skal oppfattes. Gjennom sosial bakgrunn, utdanning, yrkeserfaring og sosialisering er statlige byråkrater medlemmer i et symbolsk univers preget av mange felles verdier og oppfatninger, språk og symboler. Tro på ”nøytral informasjon” og manglende bevissthet om egen og andres symbolske universer vil prege kommunikasjonen. Når Helsedirektoratet gang på gang kommer med sine råd om ernæring og mosjon er det som et identitetsbekreftende mantra for de velutdannende, vellykkede og velstående. Budskapet når imidlertid ikke de som virkelig kunne trenge det. De er for langt borte, bak en mur av skam og mindreverdsfølelse.

Staten vil ofte utøve modellmakt når viktige saker skal debatteres. Staten, med sine eksperter og utredere, har en helt annen dybde i sin forståelse av et saksområde en sivile borgere, organisasjoner eller andre interessenter som blir invitert til høring eller debatt.  Disse grupper vil være modellsvake fordi de mangler kunnskap og ressurser for å kunne presentere alternative modeller av virkeligheten. Den modellsterke staten vil – kanskje uten å ville det – styre dialogen.

Staten utøver språklig makt på mange ulike måter. Ikke bare ved et byråkratisk og komplisert språk, men ved den ustrakte bruken av passiv formsom skjuler hvem det er som er avsender av budskapet. Språklig makt brukes også bevisst ved dannelse av nyord – f. eks når ”klienter” blir til ”brukere” eller ”kunder”. Ordene forandrer ikke virkeligheten og den sosiale relasjonen, men de tilslører.

Den statlige kommunikasjonspolitikken er full av gode intensjoner, men å tro at en mektig stat kan inngå i en slags herredømmefri kommunikasjon med sine undersåtter er i beste fall naivt. Jeg synes det hadde vært mer redelig om staten vær ærlig på sin bruk av kommunikasjon som et strategisk virkemiddel.  For det er strateger kommunikasjonsrådgiverne er når de opptrer som statsrådens portvakt, når de avtaler eksklusivitet og håndplukker journalister, når de lekker informasjon til utvalgte aviser. Også holdningskampanjer mot mot røyking, usunn mat og alkohol er strategisk kommunikasjon. Det er påvirkning og overtalelse, ikke dialog. I gamle dager ville vi kalt det propaganda.

Er det pengene det står på?

Møbelsnekkeren Thor Bjørklund var så irritert på at folk skar stygt av osten at han fant opp – og tok patent på – ostehøvelsen i 1925. Bedriften Bjrøklund & Sønner har siden produsert og solgt mer enn 55 millioner ostehøvler. Ville noen ha våget å satse på et slikt produkt i dag? Neppe.

Bilde

Det er vanskelig for dristige innovatører å finne risikovillig kapital i Norge i dag. I løpet av første halvår 2013 ble det investert knapt to millioner kroner som såkornkapital i norske selskaper, ifølge en rapport fra Menon Business Economics. Det er betydelig bedre enn siste halvår 2012. Da var det null. Men er det bare pengene det står på?

Langvarig tørke
Det er ingen overdrivelse å snakke om tørke når det gjelder markedet for risikokapital i dagens Norge. Kanskje ikke så rart. Det er usikre tider, usikre markeder og samtidig flere alternativer for den som søker en trygg havn for sine penger. Viljen til å ta risiko blant norske investorer er generelt svært liten – til det er sjansene for å lykkes for små og utsiktene til gevinst for liten. Det sier investorene selv. De fortrekker å satse pengene på prosjekter som er kommet lenger i utviklingen, eller på eiendom. Og fra statens side har det også vært temmelig lite å hente for dristige innovatører de siste årene.

Investeringsdirektør Gunnar Jakobsen i Kistefos mener ikke det bare er investorers manglende risikovilje som er årsaken.  Norske gründere er for forsiktige, ydmyke og snille når de skal bringe sine nye varer og tjenester ut på markedet, mener han. Hvis ikke gründeren er overbevisende nok i sin tro på ideen og viljen til å satse, er det vanskelig å få investorer med seg. Hvem vil tro på deg hvis du ikke tror på deg selv?

De beste produktene, men de dårligste selgerne?
– Jeg setter det kanskje litt på spissen, men i investormiljøet snakkes det ofte om at norske gründere gjerne har de beste produktene, men de dårligste selgerne. Vi ser at mange gründere kommer godt i gang med bedriften, og får et produkt som kan ha et stort potensial, men så svikter det på evne til å selge det i utlandet. Grunnen er at de ofte undervurderer kostnadene ved salg og distribusjon, og at distribusjonen er et produkt i seg selv, sier Jakobsen.– Skal du nå ut i verden må du ha gode selgere i mange markeder, og det koster mye. Da må også utsiktene til gevinst være tilsvarende.

Hva er det vi mangler?
Nød lærer naken kvinne å spinne. Er det virkelig så enkelt? At i et samfunn som flommer over av penger blir vi så mette, late og trygghetssøkende at vi helt mister  risikovilje, dristighet og innovasjonskultur?

Det er mange meninger om hvorfor vi ikke greier å skape flere levedyktige og nyskapende bedrifter i Norge. Du kan lese hele min temaartikkel om risikokapital og dristige innovasjoner  i Innovasjon Norges magasin «Innsats». Det finnes på papir – eller digitalt her:   http://www.innovasjonnorge.no/no/Innsats/2013_02/

 

Vi må knekke koden før vi brekker ryggen

Oljen skaper store verdier og tusenvis av arbeidsplasser, og oljeinntektene har tilsynelatende reddet oss fra den europeiske krisen. Vi har unnet oss litt høyere lønninger hvert år, og litt bedre offentlige tjenester. Men alt er ikke såre vel her i Norge heller.

I innlandet finner du bedrifter som ikke merker så mye til oljeinntektene, men desto mer til sviktende europeisk etterspørsel, mangel på kompetanse, høye kostnader og lav innovasjonsevne. De sliter. Ferske tall fra SSB viser at arbeidsledigheten øker, og nå nærmer seg 100 000 eller 3,7 prosent.

Foto: Øyvind Hagen/Statoil

Den største utfordringen med oljen er ikke nødvendigvis at den tar slutt en dag, men at den er som steroider for økonomien Foto: Øyvind Hagen/Statoil

Da sentralbanksjef Øystein Olsen holdt sin årstale i februar, kunne han fortelle at den samlede produksjonen i Fastlands-Norge ikke er høyere i 2013 enn den var i 2007 – før finanskrisen. Dersom krisen i Europa fortsetter vil den gjøre seg stadig mer gjeldende her hos oss. Vi er ikke skjermet. Økende oljeskiferproduksjon eller en økonomisk krise i Asia kan raskt gi prisfall på olje. Velferdsstaten står overfor store demografiske utfordringer i årene som kommer. Stadig flere jobber i offentlig virksomhet, stadig færre i industri og primærnæringer. Den tiltakende todelingen i norsk økonomi er en hodepine for politikere og økonomer. Hvordan knekker vi koden som sikrer mer fart i den delen av økonomien som ikke er oljesmurt?

Er du interessert i mer om dette temaet kan du lese min artikkel om todelingen i norsk økonomi i Innovasjon Norges magasin Innsats (på nett, brett eller papir). Her kan du også lese om nobelprisvinneren Joseph Stiglitz som er på besøk i Norge, hva Jens Stoltenberg mener om todeling i norsk økonomi, hvordan de løser utfordringene i Framtidsfylket Sogn og Fjordane, og hvorfor arkitektene Helen & Hard har sånn tro på tre.