Doktogradskandidater er ikke livsfjerne tåkefyrster, men dyktige fagmennesker med kunnskap som det er økende behov for i en kunnskapsøkonomi som den norske.
Det snakkes stadig vekk om hvor dyrt alt er i Norge, inkludert arbeidskraften som svekker vår konkurranseevne. Men det er bare delvis sant. Et samfunn med små lønnsforskjeller gjør arbeidskraften i industrien kostbar, men høykvalifisert og akademisk arbeidskraft er relativt rimelig. Og det er kunnskapsarbeidere vi trenger i kunnskapsøkonomien.
I en kommentar i DN for en stund siden bekymrer Eva Grinde seg for en utvikling der det utdannes stadig flere doktorgradkandidater i Norge og andre land, fordi «doktorer er bare sånn passe etterspurt!». En annen bekymring er at Norge finansierer utlendingers doktorgrad «uten å dra nytte av kunnskapen i etterkant» fordi halvparten av kandidatene reiser hjem etterpå. Det minner litt om argumentasjon av typen «maten var vond, dessuten var porsjonene alt for små», men la gå. Det uheldige her er at Eva Grind viderebringer en rekke myter om forskerutdanningen i sin kamp mot det hun kaller «doktormani».
Det er riktig som hun skriver at det utdannes stadig flere doktorgradskandidater, men at det skal være et problem er vanskelig å forstå. Jeg skal ikke uttale meg om utvikllingen i USA eller andre land, men i Norge er det definitivt ikke slik at folk med doktorgrad må kjøre drosje eller jobbe som kelnere. Det store flertall får raskt jobber de selv mener er relevante. Langt fra alle innen akademi, men det er heller ikke meningen. Vi utdanner ikke forskere kun for at de skal drive forskning på universiteter og høyskoler. Minst like viktig er det nå å øke forskerkunnskapen i næringsliv og offentlig sektor. Da trengs det flere med doktorgrad
At forskere er monomane, lite fleksible og lite samarbeidsvillige er en hardnakket myte. Sannheten er at de fleste doktogradskandidater er vant til å jobbe i team, samarbeide internasjonalt og har generelle ferdigheter som gjøre dem mer enn alminnelig rustet til analytisk arbeid og løsning av avanserte problemer – også utenfor akademi. Det er dessverre et faktum at norsk næringsliv i liten grad etterspør folk med doktorgrad, men det betyr ikke at de ikke trenger dem. Bedrifter som allerede har ansatte med doktorgrad vil gjerne ha flere. Ordningen med nærings-PhD, der kandidater tar sin doktorgrad i tilknytning til virksomheten han eller hun jobber i, er en stor suksess.
Hva så med de utenlandske kandidatene som reiser hjem med sin doktorgrad? For det første er det verdt å merke seg at halvparten av de utenlandske stipendiatene faktisk blir i Norge etter avlagt doktorgrad, og de finner seg jobb. At de som reiser tilbake til hjemlandet «forsvinner» er også en misforståelse. Forskning er en internasjonal dugnadsvirksomhet, der arbeid over landegrensene er helt avgjørende for å gjøre framskritt. Dette er også ekstra viktig i en tid der verden blir mindre, og de globale problemene større. Det er ikke mer enn et par år siden Det internasjonale polaråret (IPY) samlet 50 000 forskere til en felles innsats om å skaffe ny grunnleggende kunnskap om vær og klima. Som et lite land har Norge stor egeninteresse av å delta i slike dugnader, enten vi bidrar med forskere, penger eller forskerutdanning. Vi kan ikke selv forske på alt i dette lille landet, men vi kan få tilgang til mye internasjonal forskning gjennom deltakelse i internasjonale programmer og forskernettverk.
Derfor er doktorgradskandidater som reiser tilbake til hjemlandet ikke et problem, men viktig for norske forskeres internasjonale nettverk. At de kjenner vår kultur og vår språk er ingen ulempe ved et forskningssamarbeid. Ved å ha kontakter i andre land kan vi få til mer enn om vi jobber alene, og vi får tilgang til kunnskap som vi som et lite forskningsland sårt trenger.
Norge er et land der høye lønnskostnader gjør tradisjonell industriproduksjon lite konkurransedyktig. Men små lønnsforskjeller gjør at høyt kvalifisert arbeidskraft er relativt rimelig i forhold til i mange andre land. Derfor er kunnskap noe av det mest lønnsomme vi kan satse på i Norge, og den eneste farbare vei hvis vi skal oppretthold vår velferd. Forskning er viktig for innovasjon og verdiskapning. Derfor trenger Norge – og næringslivet – flere med doktorgrad, ikke færre.
Morten Ryen 
Hei!
Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Hilsen Magne i VG
Hei
Takk! Det var hyggelig at du likte innlegget og lenket til det på vg.no.
Mvh Morten
Kom på et argument for at utlendinger med utdanning i Norge flytter hjem ikke er et problem, som jeg tror du har glemt: Hva med alle nordmenn med utdanning i utlandet? Vi utdanner folk for et land, som til gjengjeld gir nordmenn utdanning.
Nettopp. Kunnskap, forskning og innovasjon må være internasjonal. Som et lite land med få mennesker, men mye penger er det rimelig og fornuftig at Norge deltar på den internasjonale kunnskapsdugnaden.
En PhD grad i Norge er kun på tre år. Det er meningsløst! I de fleste land er det på 5 eller 6 år. Norge utdanner ingen bra doktorer. Det er meget bedre at man tar en jobb etter Mastergraden.
Mange som tar doktorgrad og er interessert i å fortsette innen forsking går videre med et post.doc opplegg hvor man er lønnet som forskeraspirant.
Dette stemmer ikke. Kan nok stemme at normert tid er 3 år, men dette er på langt nær virkeligheten i alle tilfeller. NTNU, hvor jeg tok min PhD, har blandt annet et en 4 årig utdanning hvor man bidrar litt til undervisningen (som igjen øker utbytte av PhD’en).
En doktorgrad/PhD i Norge skal normalt ta fire år, og det er en forskerutdanning. For noen er det sikkert riktig å gå ut i jobb etter mastergrad, men det er også et økende behov for den evne til avansert problemløsning som en doktorgrad gir. Verken oljeeventyret eller oppdrettsnæringen hadde vært en slik suksess for Norge hvis det ikke var for høyt kvalifisert forskere.
En doktorgradsutdanining i Norge er normert til tre år, men veldig ofte inkluderer finansieringen et fjerde pliktår. I praksis fordeles det slik at 75% av tiden i løpet av de fire årene brukes til doktorgraden og 25% av tiden brukes til undervisningsaktiveter og andre vit.ass. (vitenskapelig assistent) oppgaver.
Skriv gjerne hvorfor du mener det er meningsløst. Hvilke land er PhD 5 eller 6 år? Er det da sånn at de tar en fem-årig mastergrad også tar 5-6 år med PhD studier?
Det er riktig at normert tid på selve PhD utdanningen er 3år, og dersom man har en 4års kontrakt kreves at man legger igjen et årsverk (1725 (?) timer) med pliktarbeid ved universitetet så i prinsippet hjelper ikke det på tiden, men så lenge man jobber mer enn 37,5t per uke får man i praksis mer tid. Som stipendiat selv kan jeg være enig i at det virker å være i korteste laget, selv om jeg har en 4års kontrakt.
Faktum er uansett at det er langt fra uvanlig å gå over normert tid (over 50% iflg. enkelte rapporter mener jeg å huske), uavhengig av om man har kontrakt på 3 eller 4 år, og med kravene som settes legges til grunn mange steder ang. publisering begynner mange (bl.a. veiledere) å innse at det er nærmest umulig for den gjennomsnittlige PhD kandidat uten at veileder gjør mer enn kun å veilede.
Da kan man jo spørre seg om den normerte tiden er fornuftig…
Ang. normert tid i andre land er det mitt inntrykk at denne varierer typisk mellom 3år og 5år, og da må man legge til evt. pliktarbeid for institusjonen. Man må dog ta med i beregningen at selve utdanningsløpet ikke er likt overalt; det er vel kanskje nærmere sannheten å si at den som regel er ulik mellom forskjellige land. Eksempelvis kan man jo se på Sverige der de forsvarer en lisensiatgrad etter ca. halvgått løp og kan velge å avslutte da; eller Tyskland der man blir ansatt hos en institusjon på nærmest ubestemt tid (tilsvarende 100% vit.ass) og har *mulighet* til å ta en doktorgrad.
Finansieringen i Norge er i mange tilfeller for stramt lagt opp til å presse kandidatene gjennom på normert tid. Å utdanne en god forsker krever større fleksibilitet med rom for å gjøre feil og for langvarige metode/utstyrs-problemer f. eks. Det er ikke bra for noen parter at kandidater ikke fullfører graden fordi finansieringen stopper tvert etter tre eller fire år når et års forlenget finansiering kunne fått graden i havn.
Det er feil at noen land har «PhD på 5 eller 6 år»; det riktige er at hele studiet opp til PhD i noen land (f.eks. USA) kan ta bare 6 år, fordi de «hopper over» mastergraden. I Norge kan man ikke hoppe over mastergraden (2 år). Hvis man legger mastergradstid og PhD-tid (selv bare 3 år) så får en straks 2 + 3 = 5 år ETTER bachelornivå. Da snakker vi om 8 – 9 år totalt for PhD i Norge.
Skal jeg være litt stygg her og kommentere elefanten i rommet? Tror det!
Det er vel de færreste som synes at vi har for mange doktorgradskandidater innen naturfag, mens innen samfunnsforskning o.l. er saken noe annerledes. Det kan vel være liten tvil om at det går 13 på dusinet innen visse fagområder. Jeg vet at innen feks kjønnsforskning så er det kanskje 50-100 søkere på en forskerstilling. Og da må man ha i tankene at Norge har enormt mye høyere relativ andel av tilskudd til samfunnsforskning enn i sammenlignbare land.
Et problem ved at stadig flere tar doktorgrad er at verdien av bachelorgrad og mastergrad reduseres, og at det har blitt enda vanskeligere å finne jobb for dem som ikke har et liv som egner seg for en doktorgrad. I tillegg utlyses det mange flere stipendiatstillinger, mens «vanlige jobber» reduseres fordi «det er mer lønnsomt å ha en stipendiat enn en vanlig arbeider». Kampen om stillingene gjør at masterstudenter får jobber fremfor bachelorstudenter. Dette til tross for at stillingene gjerne lyses ut med krav om bachelorgrad og lønn basert på 3-åring utdanning på universitetsnivå. Ph.d.-utdannede får jobber fremfor søkere med mastergrad. Det hele ender opp med underbetalte og overkvalifiserte kandidater i de «vanlige jobbene». Jeg syntes det er veldig lite fokus på dem som blir hardest rammet i denne debatten, og utfordrer innleggsforfatter til å ta fatt i diskusjonen med nye briller.
At verdien av høyere utdanning devalueres har du nok rett i, men jeg vet ikke om det finnes noen enkel løsning på det. Det har aldri vært så mange som har tatt universitets- og høyskoleutdanninger, og arbeidsgivere er vel nærmest forpliktet til å ta de som er best kvalifisert?
innen akademisk verden gjelder en regel for ansettelse, publish or perish 🙂
Har man publisert mye i forskingsperioden, så ligger man godt an for å få jobb senere.
Men man skal ikke glemme at næringslivet ikke ansetter folk som er overkvalifiserte, dvs. at de regner med at vedkommende blir kun for en kort periode i bedriften før de avanserer.
Opplevde det som nyutdannet maskiningeniør i 1974 med for det meste 1.0 til 2.0 som karakterer. En tilogmed avlyste hele stillingen som var beregnet på direktørens sønn som hadde også data som et av fagene, men i snitt 3-4 i karakter, så vedkommende ville bli forbigått av min søknad (en i ledelsen som ved et uhell fortalte om episoden i bedriften, uten å vite hvem han snakket med 🙂 Husker dog ikke hvorfor vi kom inn på temaet på togreisen på Sørlandsbanen i 1975)
Bra innlegg. Jeg er enig i mye som blir skrevet her. Jeg mener forøvrig at vi bør prioritere norske søkere til PhD stillinger som er lønnet av den norske stat. Det er fint å danne nettverk med andre utenlandske forskere, men dette kan også gjennomføres vha utenlandsopphold i PhD perioden eller lignende. Vi behøver ikke å tilby 3 års arbeid med full lønn for å oppnå dette? Eks; jeg ser liten vits å bruke norske kroner på å utdanne en kineser som drar tilbake til Kina etter å tatt PhDen sin i Norge, da betaler staten i praksis for å heve kompetansen til Kineserene. Spørsmålene er da om produktet den utenlandske phd studenten legger igjen i Norge veier opp pengene som ble investert i ham, og om den fremtidige nytteverdien i han/hun som nettverksbygger for Norge i internasjonal forskning er verdt det?
Det er også svært krevende å skape nok tillit mellom en utenlandsk student og det norske næringslivet, til at studenten får muligheten til å drive forskning hos de.
I mine øyne er statlig sponsing av en PhD en investering for Norge og norsk næringsliv, og «return on investment» er et uttrykk som faller meg inn. PhD studenten skal i ettertid gi noe tilbake til de betalte lønnen.
Med det sagt, så er jeg ikke for 100% nordmenn på PhD studiene, mangfold er viktig og bra. Og det er helt riktig poengtert av artikkelforfatteren at vi er avhengig av forskning på tvers av landegrensene for å få fremgang. En prioritering av nordmenn til norske stipendiatstillinger er jeg for, men jeg ønsker også at vi skal ha internasjonale miljø på våre forskningsinstitusjoner.
Det er kanskje mulig å legge inn noen spørsmål i screening-prosessen vedrørende om de har tenkt tanken å fortsette og jobbe i Norge etter endte studier.
PhD-stillinger bør prioriteres de dyktigste som kommer med helt nye innspill til problemløsning. Dessverre er sannsynligheten for slikt større blandt folk som kommer inn fra andre miljøer enn fra inbreeds som alle har en og samme tankegang.
Nettverk med utenlandske forskningsmiljøer kan oppnås på andre måter, og det gjøres også. Men det er faktisk et problem både i akademia og i næringslivet at nordmenn er veldig hjemmekjære. Vi liker ikke så godt å flytte til utlandet i lengre perioder.
At stipendiater i Norge får lønn gjør det nok attraktivt for noen å komme hit, men ikke glem at de som tar doktorgrad også gjør en viktig forskningsinnsats som bringer fram ny kunnskap. Det får vi uansett glede av. På en del fagområder er det også vanskelig å finne mange nok eller gode nok norske søkere til stipendiatstillinger.
Det er også et problem at de som drar utenlands etterhvert avvikler sitt norske statsborgerskap og forblir i utlandet. Hjerneflukt er ikke bare et fenomen i u-land til Norge. Hjerneflukten FRA Norge er til tider større enn TIL Norge, selv om det er bare hjerneflukt TIL Norge som menigmann ser, og kritiserer som misbruk av deres skattekroner