Er det for mange som tar doktorgrad i Norge?

Det er kanskje slik vi ser for oss doktorranden, men dagens forskere har kunnskaper og ferdigheter som vi i økende grad trenger i kunnskapsøkonomien.

Doktogradskandidater er ikke livsfjerne tåkefyrster, men dyktige fagmennesker med kunnskap som det er økende behov for i en kunnskapsøkonomi som den norske.

Det snakkes stadig vekk om hvor dyrt alt er i Norge, inkludert arbeidskraften som svekker vår konkurranseevne. Men det er bare delvis sant. Et samfunn med små lønnsforskjeller gjør arbeidskraften i industrien kostbar, men høykvalifisert og akademisk arbeidskraft er relativt rimelig. Og det er kunnskapsarbeidere vi trenger i kunnskapsøkonomien.  

I en kommentar i DN for en stund siden bekymrer Eva Grinde seg for en utvikling der det utdannes stadig flere doktorgradkandidater i Norge og andre land, fordi «doktorer er bare sånn passe etterspurt!». En annen bekymring er at Norge finansierer utlendingers doktorgrad «uten å dra nytte av kunnskapen i etterkant» fordi halvparten av kandidatene reiser hjem etterpå. Det minner litt om argumentasjon av typen «maten var vond, dessuten var porsjonene alt for små», men la gå. Det uheldige her er at Eva Grind viderebringer en rekke myter om forskerutdanningen i sin kamp mot det hun kaller «doktormani».

Det er riktig som hun skriver at det utdannes stadig flere doktorgradskandidater, men at det skal være et problem er vanskelig å forstå. Jeg skal ikke uttale meg om utvikllingen i USA eller andre land, men i Norge er det definitivt ikke slik at folk med doktorgrad må kjøre drosje eller jobbe som kelnere. Det store flertall får raskt jobber de selv mener er relevante. Langt fra alle innen akademi, men det er heller ikke meningen. Vi utdanner ikke forskere kun for at de skal drive forskning på universiteter og høyskoler. Minst like viktig er det nå å øke forskerkunnskapen i næringsliv og offentlig sektor. Da trengs det flere med doktorgrad

At forskere er monomane, lite fleksible og lite samarbeidsvillige er en hardnakket myte. Sannheten er at de fleste doktogradskandidater er vant til å jobbe i team, samarbeide internasjonalt og har generelle ferdigheter som gjøre dem mer enn alminnelig rustet til analytisk arbeid og løsning av avanserte problemer – også utenfor akademi. Det er dessverre et faktum at norsk næringsliv i liten grad etterspør folk med doktorgrad, men det betyr ikke at de ikke trenger dem. Bedrifter som allerede har ansatte med doktorgrad vil gjerne ha flere. Ordningen med nærings-PhD, der kandidater tar sin doktorgrad i tilknytning til virksomheten han eller hun jobber i, er en stor suksess.

Hva så med de utenlandske kandidatene som reiser hjem med sin doktorgrad? For det første er det verdt å merke seg at halvparten av de utenlandske stipendiatene faktisk blir i Norge etter avlagt doktorgrad, og de finner seg jobb. At de som reiser tilbake til hjemlandet «forsvinner» er også en misforståelse. Forskning er en internasjonal dugnadsvirksomhet, der arbeid over landegrensene er helt avgjørende for å gjøre framskritt. Dette er også ekstra viktig i en tid der verden blir mindre, og de globale problemene større. Det er ikke mer enn et par år siden Det internasjonale polaråret (IPY) samlet 50 000 forskere til en felles innsats om å skaffe ny grunnleggende kunnskap om vær og klima. Som et lite land har Norge stor egeninteresse av å delta i slike dugnader, enten vi bidrar med forskere, penger eller forskerutdanning. Vi kan ikke selv forske på alt i dette lille landet, men vi kan få tilgang til mye internasjonal forskning gjennom deltakelse i internasjonale programmer og forskernettverk.

Derfor er doktorgradskandidater som reiser tilbake til hjemlandet ikke et problem, men viktig for norske forskeres internasjonale nettverk. At de kjenner vår kultur og vår språk er ingen ulempe ved et forskningssamarbeid. Ved å ha kontakter i andre land kan vi få til mer enn om vi jobber alene, og vi får tilgang til kunnskap som vi som et lite forskningsland sårt trenger.

Norge er et land der høye lønnskostnader gjør tradisjonell industriproduksjon lite konkurransedyktig. Men små lønnsforskjeller gjør at høyt kvalifisert arbeidskraft er relativt rimelig i forhold til i mange andre land. Derfor er kunnskap noe av det mest lønnsomme vi kan satse på i Norge, og den eneste farbare vei hvis vi skal oppretthold vår velferd. Forskning er viktig for innovasjon og verdiskapning. Derfor trenger Norge – og næringslivet – flere med doktorgrad, ikke færre.